Når det gjelder Den nordiske motstandsbevegelsens partiprogram «Vår vei», er det mange som viser til de to første punktene som selve definisjonen av hva en nasjonalistisk organisasjon tilhørende den tredje posisjon faktisk er. Jeg vil hevde at denne definisjonen historisk har vært så utbredt også utenfor Motstandsbevegelsen, om enn i en annen form, at den på nåværende tidspunkt kan betegnes som konvensjonelt akseptert.
Har man altså en forståelse både for rasespørsmålet og for jødespørsmålet, anses man som nasjonalist. Og det finnes faktisk en logisk anledning til at disse to punktene og idéene behandles under ett: det er fordi begge kan sees som et rasespørsmål. I dagens Norden tar rasespørsmålet for seg den biologiske trusselen i form av den omfattende innvandringen som nå finner sted, mens jødespørsmålet handler om de sionister – mange av dem rasefremmede – som truer vårt folk gjennom maktutøvelse og kontroll, både via våre institusjoner, internasjonale finansinstitusjoner og andre maktorganer.
Sionister har dessuten hatt en betydelig innflytelse i skapelsen av masseinnvandringen, så også der henger det sammen. Begge disse spørsmålene dreier seg altså i stor grad om konflikter mellom nordboere og fremmede folkegrupper.
Umiddelbart stoppe masseinnvandringen. Repatrieringen av majoriteten av alle som ikke er etniske nordeuropeere eller nærbeslektede folkeslag skal innledes så fort som mulig. På en så human måte som mulig skal de sendes tilbake til sine respektive hjemland eller nærområder til disse.
Med alle tilgjengelige midler, på lang sikt, arbeide for å ta tilbake makten fra den globale sionistiske eliten som økonomisk og rent militært har okkupert større deler av vår verden.
Når antisemittismen tones ned
Selv om begge disse problemfremstillingene gjelder en form for rasespørsmål, finnes det aktører innenfor den nasjonale bevegelsen som, til tross for kjennskap til jødespørsmålet, velger å nedtone det. Jeg ønsker ikke å rette pekefingeren mot noen bestemt person eller gruppe, og heller ikke forsøke å kvantifisere i hvilken grad dette skjer. Poenget mitt er snarere å påpeke at dette er et fenomen jeg mener å kunne observere i miljøer som beveger seg i randsonen av, men fortsatt i nærhet til, organisasjonen.
Den fremste årsaken til at dette skjer, vil jeg hevde, er at det er betydelig lettere å forstå at majoriteten av rasefremmede i Norden må repatrieres enn at makten må tas tilbake fra den globale sionistiske eliten som styrer den vestlige verden. Konsekvensene av masseinnvandringen blir man i praksis opplyst om så snart man går utenfor døren, og dette er noe som engasjerte nordmenn ofte lærer å forstå allerede i tidlig tenårsalder. Å få grep om jødisk makt krever i mange tilfeller en introduksjon til sentrale konsepter innen historie, monetære strukturer, fremveksten av politiske ideologier, samt flere historisk betydningsfulle personligheter og mye annet.
En annen vesentlig årsak er at makthaverne faktisk kan behandle deg mer positivt dersom du unnlater å angripe jøder og sionismen, samtidig som du fortsetter å rette din agitasjon mot muslimer og andre ikke-hvite grupper. Et tydelig eksempel på dette er hvordan kontrajihadismen – og i noen tilfeller til og med legitimering eller forherligelse av folkemord i Palestina – nå tillates.
Lenger tilbake i tid, da den palestinske bevegelsen sto betydelig svakere i Norden, da Israel ennå ikke hadde begått krigsforbrytelser i et slikt omfang at omverdenen ikke lenger kunne ignorere det, da muslimer som etnoreligiøs gruppe var fåtallige i Europa, og da jødene anså det som nødvendig å inkludere flere minoriteter i vestlige samfunn for ikke selv å skille seg for mye ut – i denne perioden var enhver form for kontrajihadisme og rasisme sterkt fordømt, og slike holdninger kunne i stor grad føre til sosial utstøtelse.
Vær konsekvent i din rasisme!
Å bekjempe enhver rasemessig trussel mot vårt folk er en integrert del av det å være nasjonal. Dersom man motarbeider én trussel, men av bekvemmelighetsgrunner lar en annen stå uadressert, fremstår man rett og slett som ineffektiv. Om man i tillegg bevisst skifter fokus i den rasepolitiske kampen på grunn av ytre press, villedning eller samfunnsendringer forårsaket av sionistisk innflytelse, utviser man en holdning som fremstår både fiendtlig og mistenkelig i forhold til kampens beste.
Jeg har full forståelse for at spørsmålet om jødene for enkelte kan havne noe i bakgrunnen når innvandringens og multikulturalismens konsekvenser tar så stor plass i våre liv. Jeg forstår at det oppleves som et sjokk når Norge – et av verdens beste land – brytes ned til noe ugjenkjennelig, forvrengt og degenerert, samtidig som vi og mange andre hele tiden har advart mot denne utviklingen.
Det er imidlertid nødvendig å forsøke å forstå og formidle kunnskapen om hvordan denne prosessen fant sted, hvordan Norge og Europa ble multikulturelt, og hvordan en liten, men sterkt etnosentrisk gruppe kunne igangsette samfunnsendringer som resulterte i en betydelig svekkelse og okkupasjon av våre hjemland. Uten en forståelse av hvordan dette nederlaget fant sted, eller hvordan motparten oppnådde et overtak, vil man heller ikke kunne utvikle innsikt i hvordan man i fremtiden kan oppnå eller erverve et strategisk fortrinn.
