Den 13. februar 1943 ble Christo Lukov myrdet utenfor sitt hjem i Sofia. Attentatpersonene var kommunister. Minnet om Lukov, som hadde vært en populær general og minister, ble undertrykt under det regimet som snart skulle oppstå – Folkerepublikken Bulgaria. Etter kommunismens sammenbrudd ble minnet om Lukov gjenopplivet, blant annet gjennom en patriotisk marsj langs den ruten som hadde vært generalens siste spasertur.
Lukov-marsjen har også samlet internasjonale deltakere og fått stor medieoppmerksomhet. Arrangementet har imidlertid møtt hindringer ved flere anledninger, ettersom de bulgarske myndighetene har motarbeidet demonstrasjonsfriheten med vage begrunnelser. I tidligere år har deltakere blitt hindret i å gjennomføre et felles fakkeltog fra sentrale møteplasser. Dette året hadde arrangøren BNS – Bulgarsk nasjonal samling – valgt å legge møteplassen i umiddelbar nærhet til marsjens endelige destinasjon, huset der Christo Lukov bodde. Dermed kunne en kort marsj gjennomføres, etterfulgt av en verdig, seremoniell samling ved Lukov-huset.
Den årlig tilbakevendende markeringen til ære for general Christo Lukov i hovedstaden Sofia legges av praktiske grunner lagt til lørdager i tilknytning til generalens dødsdag. Ulike innslag av protester og aktiviteter pleier å finne sted i forbindelse med Lukov-marsjen. Dette året ble mishandlingen av aktivisten Quentin Deranque, som fant sted i Lyon i Frankrike torsdag 12. februar, viet oppmerksomhet. Han døde to dager senere.
Om kvelden den 13. februar, dagen etter den brutale mishandlingen av Quentin, ble det improvisert en demonstrasjon utenfor BNS’ lokaler i Sofia. Under samlingen, der flere internasjonale gjester deltok, ble det anvendt pyroteknikk – noe politiet senere benyttet som påskudd for å storme lokalene. Alle tilstedeværende ble bedt om å vise legitimasjon, som politiet noterte.
I tumultet hadde politiet også tvunget utenforstående inn i bygningen – personer som tilfeldigvis hadde befunnet seg ute på gaten. Politiets opptreden brøt med gjeldende lovverk, noe som ble påpekt uten at noen korrigering fant sted fra politiets side.
Da registreringen av pass og legitimasjoner var fullført, begynte en politimann å rope opp navnene på hver enkelt person som deretter fikk komme fram for å hente sine dokumenter. Stemningen var til tider komisk, da spontane latterutbrudd og applaus fulgte politimannens opprop. Scenen, som minnet om en prisutdeling under absurde omstendigheter, etterlot et uutslettelig minne.
For hver ambassade, hvert politisk kontor og hvert fiendtlig trossamfunn som fakkeltoget i tidligere år har passert under marsjen, har presset økt på borgermesteren og de bulgarske myndighetene om å stanse, hindre eller forby arrangementet. Dette har ofte resultert i kompromisser mellom arrangørene og politiet. Ryktene om at Lukov-marsjen ville bli stoppet, har sannsynligvis ført til et lavere deltakerantall. I 2026 ble møtestedet, som tidligere nevnt, flyttet til et område nær sluttdestinasjonen. Dette gjør det mulig for arrangørene å vise at det fortsatt lar seg gjøre å hedre Christo Lukov, selv om marsjen dette året ikke gikk gjennom byens sentrale deler.
Plamen Dimitrov, som tilhører lederskapet i BNS, ble intervjuet av bulgarsk fjernsyn på samlingsstedet. TV-innslaget fikk bred dekning og ga rom for verdifulle synspunkter fra BNS. Opplegget med å samles i nærheten av Christo Lukovs hus fungerte uten hindringer. Ved huset hadde arrangørene forberedt en scene med et stort banner, et velfungerende lydanlegg og seremonielle innslag som sang til minne om Christo Lukov, nedlegging av krans og tenning av fakler. Etterkommere av generalen bidro til å lyse opp nabolaget med flammene fra faklene sine.
Den samme familien bor fortsatt i huset til sin forfader, noe som tilfører arrangementet en vakker detalj. Ved porten mot gårdsrommet der de bor, kan de hvert år vise sine unge barn hvordan gaten utenfor fylles med mennesker som ønsker å minnes deres slektning. Felles sang til ære for generalen, kransenedleggelse, flere taler og andre programpunkter etterlot et sterkt inntrykk hos utenlandske gjester, der de visuelle og stemningsskapende elementene dominerte opplevelsen denne kvelden. Det som ikke kan misforstås, til tross for språkbarrierer, er den store takknemligheten som vises overfor alle som har reist langveisfra for å delta.
Oppholdet i den bulgarske hovedstaden omfattet også flere uformelle møter og aktiviteter som fortsatte rundt temaet Quentin Deranque, blant annet plakatoppsetting og taler utenfor den franske ambassaden og det franske instituttet i Sofia. Torsdag 19. februar deltok medlemmer i en kulturhistorisk markering til minne om den bulgarske nasjonalhelten Vasil Levski, som fant sted i byen Lovech. Dette private initiativet samlet flere tusen deltakere i et fakkeltog, slik tilfellet også har vært tidligere år.
