Tyske S-Bahn ruller inn på stasjonen i Berlin-Marzahn tidlig om morgenen. Bydelen ligger i den østlige delen av Berlin og kjennetegnes sterkt av de lange, monotone radene av betongblokker fra DDR-tiden.

Allerede etter å ha gått av toget var det tydelig at politiet hadde mobilisert betydelig for dagen, med et stort antall politibiler og ambulanser. Det var også satt opp barrikader langs Marzahnerpromenaden, med politifolk stående i små grupper.

Deltakerne begynte gradvis å samles på torget, samtidig som arrangørene forberedte høyttalere og bannere. I påvente av start benyttet de forventningsfulle deltakerne anledningen til å nettverke og prate med hverandre. Stemningen var på topp, og alle virket spente på at dagens aktiviteter endelig skulle komme i gang.

Etter en kort stund begynte talene. Ordene runget mellom betongbygningene mens folkemengden lyttet. Dagens overordnede budskap ble oppsummert i parolen «Vårt alternativ er revolusjon». Økonomiske problemer, innvandring, boligproblemer og kritikk av den politiske utviklingen i Tyskland ble tatt opp i talene.

En liten gruppe motdemonstranter dukket opp på torget. De sto bak politisperringer et stykke unna, ropte noen slagord og spilte dårlig hiphopmusikk fra en høyttaler de hadde med seg, mens de vinket med regnbueflagg. Gruppen virket imidlertid ubetydelig sammenlignet med de flere hundre nasjonale deltakerne som sto og lyttet oppmerksomt.

Etter åpningstalene startet demonstrasjonen, som beveget seg gjennom Marzahns gater. Prosesjonen satte seg i bevegelse mens slagord ble ropt taktfast. Lyden ble kastet frem og tilbake mellom de høye boligblokkene, noe som ga marsjen en kraftfull resonans i det ellers stille området.

Etter hvert som demonstrasjonstoget beveget seg fremover, ble det tydelig hvor omfattende arrangementet egentlig var. Veier ble sperret av politiet, biler og busser måtte stanse og vente, og S-Bahn-trafikken i området ble fullstendig stoppet. I denne delen av Berlin var det vanskelig å ikke legge merke til hva som foregikk. Innbyggerne sto på fortauene og balkongene, og mange forbipasserende stanset for å følge demonstrasjonen mens den beveget seg gjennom nabolaget.

Marsjen fortsatte gjennom flere gater og ble til slutt avsluttet ved East Gate Center, et stort kjøpesenter i området. Her skulle flere taler holdes av representanter for Der Dritte Weg.

Etter den siste talen dro demonstrantene tilbake mot stasjonen i Berlin-Marzahn, som politiet midlertidig hadde sperret av. Et S-Bahn-tog sto allerede og ventet på perrongen. Kort tid etter var vognene fulle, og toget satte kurs mot en annen stasjon i byen.

Her var den tyske logistiske sansen tydelig. Det ene transportmiddelet avløste det andre i et nærmest mekanisk tempo. Biler og busser sto allerede klare, deltakerne fortsatte reisen med en typisk tysk effektivitet, og snart var over hundre personer på vei nordover mot Wittstock. Dagen var langt fra over.

Reisen nordover gjennom Brandenburg tok én time. En time som gradvis erstattet storbyens tette byområder med åpent landskap, skoger og mindre landsbyer. Da kolonnen av biler og busser nådde Wittstock, hadde stemningen allerede begynt å endre seg.

Der dagen i Berlin hadde vært preget av demonstrasjoner, slagord og massiv polititilstedeværelse, var stemningen roligere her. Den lille byen Brandenburg dannet rammen for neste punkt på dagsordenen. På torget begynte folk nok en gang å samles, denne gangen i en mer seremoniell atmosfære.

Lederen for Der Dritte Weg, Matthias Fischer, trådte frem og innledet en minneseremoni. Navnene på ulike grupper av falne fra tidligere kriger ble nevnt én etter én, og folkemengden svarte unisont. Den kjølige kveldsluften og det rolige torget i den lille byen ga seremonien en særlig tyngde.

Etter minneseremonien beveget deltakerne seg sammen gjennom byen til et nærliggende bygg, der et nytt partilokale ble innviet. Bygningen skal fungere som et møtested og aktivitetsområde. En kort tale markerte åpningen, hvorpå dørene ble åpnet og folk strømmet inn.

Atmosfæren endret seg raskt igjen. Mens torget for bare noen minutter siden hadde vært preget av høytid, var stemningen nå en mer avslappet avslutning på dagen. Middag ble servert i lokalene, og mennesker samlet seg i små grupper rundt bord og stoler. Samtalene gikk i alle retninger, samtidig som dagens hendelser ble diskutert.

Utenfor hadde mørket senket seg, men innendørs fortsatte kvelden i et rolig tempo med mat, samtaler og fellesskap. En dag som hadde begynt med taler, demonstrasjoner og slagord som gjallet mellom betongblokkene i Berlin-Marzahn, endte nå i kameratslig samvær i roligere omgivelser i Wittstock.