Det har nå gått 25 år siden det brutale drapet på tenåringen og nasjonalisten Daniel Wretström, begått av rasefremmede innvandrere og indirekte oppildnet av svenskfiendtlig massemedia og etablissementet for øvrig.
Dessverre har ikke innvandrervolden stoppet eller engang blitt bekjempet av systemet siden Daniels tragiske bortgang. I stedet har situasjonen snarere eskalert og slått alle tidligere rekorder i løpet av de 25 årene Daniel har ligget i graven. Derfor var det en selvfølge for Den nordiske motstandsbevegelsen å samle sine medlemmer til fakkeltog for å vise at vi aldri vil glemme eller tilgi det syke systemet som er årsaken til all den ondskapen som har rammet Daniel og utallige andre i Norden både før og etter ham.
Klokken 16.00 den 6. desember samlet et bredt spekter av nasjonalistiske grupper seg ved Rønninge pendeltogstasjon, utstyrt med fakler, blomsterbuketter, gravlys og roser, i påvente av avmarsjen mot åstedet for drapet. I tillegg til medlemmer fra Den nordiske motstandsbevegelsen deltok blant annet representanter fra Aktivklubben, Hammerskins, Blood & Honour, Alternativ för Sverige og mange andre, som fortjener ros for at de handlet eksemplarisk og sto side om side med hverandre, til tross for gamle uenigheter og meningsforskjeller.
Politiets tilstedeværelse var høy, og det synkende skipet Antifa måtte bestille busser fra andre land for å forsøke å samle motdemonstranter til minnestunden. Dette forsøket mislyktes imidlertid fullstendig. De såkalte motdemonstrantene ble holdt på tydelig avstand, og ikke engang de lyseste jentestemmers skarpe klage klarte å skjære seg gjennom den kjølige kveldsluften.
Når marsjen endelig kom i gang, kunne den gjennomføres med den verdigheten arrangementet fortjente. Det enorme fakkeltoget beveget seg langsomt gjennom Salem som en tilsynelatende endeløs, flammende slange, ledet av trommeslagere, kransbærere og faneholdere. Til tross for at massemediene hadde forsøkt å piske opp stemningen i forkant av markeringen, og til og med gått så langt som å trakassere Daniels mor, var det mange nysgjerrige innbyggere i Salem som hadde tatt turen ut for å bivåne fakkeltoget. Da man nærmet seg åstedet for drapet, var det til og med en lokal innbygger som hadde åpnet vinduene og spilte sangen «Daniel Wretströms eftermäle» av Svensk Ungdom, som støtte til markeringen. Under marsjen sluttet også flere lokale personer seg til toget etter hvert som det beveget seg gjennom kommunen.
Da toget nærmet seg åstedet, stilnet trommeslagene, og man ble møtt av en scene og et alter, plassert nøyaktig på stedet der han tok sine siste åndedrag. Med Daniels portrett plassert under en algis-rune, hvilte stemningen tungt. En etter en gikk de flere hundre deltakerne i stillhet frem og la ærbødig blomster, lys og kranser ved alteret.
Deretter inntok Gustav Blomberg fra Aktivklubb scenen i rollen som konferansier og holdt en kort tale, før han overlot ordet til kveldens første taler som belyste hvordan vårt korrupte system forsøker å fremstille vår markering av Daniel Wretström og det brutale drapet på ham som noe ekstremt og forkastelig. Han beskrev også hvordan systemet omtaler oss nedsettende som nazister og høyreekstremister – betegnelser vi skal bære med stolthet.
Neste taler var Lukas Lindgren fra Den nordiske motstandsbevegelsen, som beskrev hvordan Daniel Wretström og hans skjebne har påvirket ham. Han er en yngre taler som ikke selv var i det nasjonale miljøet da hendelsen fant sted, men som er blitt formet av fortellinger fra andre nasjonale om Daniels skjebne. Talen ble gradvis mer lidenskapelig og energisk etter hvert som den pågikk, og kulminerte i et flammende innlegg om Daniel Wretström og hans skjebne som evige påminnelser om at vi aldri må gi opp kampen – uansett om den varer i hundrevis av år – og at tiden for å kjempe er nå, ikke noe man kan tillate seg å utsette. Dette var en tale som ble svært godt mottatt og utløste sterke reaksjoner blant de nærværende, ledsaget av utallige jubelrop.
Den siste taleren var Den nordiske motstandsbevegelsens leder, Fredrik Vejdeland, som holdt en svært følelsesladet tale. I talen beskrev han Daniel Wretström som en martyr – noe systemet aldri vil kunne ta fra oss, uansett hvor mye de forsøker. Han påpekte også hvor mye ressurser og hvilke skitne metoder myndighetene tok i bruk for å undertrykke reaksjonene på drapet, samt at mange flere har blitt ofret på «mangfoldets alter» som et resultat av deres umenneskelige agenda.
Videre understreket han viktigheten av å belyse mennesket – tenåringen Daniel Wretström – og talte om drømmer, lidenskaper og fremtidsplaner som Daniel hadde, før han ble brutalt drept av psykopatiske innvandrere, noe som trolig ikke etterlot noen uberørt.
Avslutningsvis ba Gustav Blomberg om ett minutts stillhet, der alle deltakerne senket hodene i taushet og lot anledningen for markeringen synke inn i bevisstheten. Dette ga rom for de nærværende til å reflektere og kanskje forsøke å sette seg inn i den dødsangst og det helvete Daniel opplevde akkurat på dette stedet, når han trakk sine siste åndedrag – omgitt av hånflirende fremmede i et samfunn som hadde vendt ham ryggen.
Den nordiske motstandsbevegelsen vil aldri glemme og aldri tilgi drapet på Daniel Wretström og utallige andre skandinaver.
Daniel Wretström – Tilstede!
