Under min tid som leder i Den nordiske motstandsbevegelsen har jeg arbeidet for at den nasjonale sfæren skal fremstå så samlet som mulig. Av erfaring har jeg lært at dersom man går i klinsj med grisen, blir man selv skitten, og det gagner ingen i den nasjonale bevegelsen.

Videre ønsker jeg ikke at mennesker som begynner å interessere seg for nasjonalsosialisme eller nasjonalisme skal møte et miljø der representanter opptrer som småkonger, intrigerer mot hverandre og ikke klarer å enes om grunnleggende felles mål.

Nasjonale representanter med ansvarsfølelse for opposisjonen de er en del av, forstår selvsagt at systemet ønsker intriger og drama innenfor bevegelsen, for å kunne spille grupper ut mot hverandre og skape splittelse. Mitt inntrykk er imidlertid at de fleste nasjonale nå ikke lenger ønsker å bruke unødvendige ressurser på å motarbeide hverandre, men heller vil fokusere på kampen for vårt folks overlevelse.

Dette betyr selvsagt ikke at vi alltid vil være enige om alt, at vi aldri vil havne i konflikt, eller at alle konflikter er unødvendige. Men dersom man ønsker å fremføre kritikk mot hverandre, er det bedre å følge eksempelet fra Tvåsaxe, som nylig inviterte nasjonale representanter til en debatt hvor de fikk mulighet til både å kritisere og støtte hverandre.

Dette møtet foregikk under ordnede og konstruktive former, hvor debattantene ikke kunne skjule seg bak anonymitet, ikke ensidig angripe noen som ikke var til stede, og ikke komme med følelsesladede utspill på en plattform hvor man senere kan hevde at man talte i affekt.

Når kritikk fremføres under slike ordnede former, stilles det krav til den som kritiserer, fordi den kritiserte er til stede og kan svare for seg. Dermed har kritikeren en egeninteresse i at kritikken er godt begrunnet, konstruktiv og faktabasert, og at man legger til side følelsesutbrudd, ryggstikk og billig retorikk. Hvis ikke risikerer man å bli avslørt og gjøre seg til latter for andre.

Etter Den nordiske motstandsbevegelsens 1. mai-markering har organisasjonen fått mye positiv respons. Et videoklipp på sosiale medier fikk en halv million visninger og tusenvis av positive kommentarer før den ble fjernet, bare for å nevne ett eksempel. Noen som derimot ikke ser ut til å ha satt pris på at Den nordiske motstandsbevegelsen fikk positiv oppmerksomhet, er organisasjonen Det fria Sverige, som dessverre har valgt å svartmale oss og verbalt angripe våre medlemmer.

Hele episoden kan høres her, men er imidlertid bak betalingsmur:

At Det fria Sverige kritiserer Den nordiske motstandsbevegelsens demonstrasjon er i seg selv ikke overraskende. De har gjort dette før med argumentet om at demonstrasjoner stjeler tid og ressurser og ikke fører noe sted. Ironisk nok har Det fria Sverige like mange ganger hyllet demonstrasjoner som nasjonalister i andre land gjennomfører, uten å innvende mot at også disse gruppene bruker tid og ressurser på å planlegge og gjennomføre demonstrasjoner. Det fremstår derfor som om Det fria Sverige har noe imot at grupper de ser som konkurrenter får gjennomføre vellykkede demonstrasjoner.

Problemet er imidlertid ikke deres kritikk av demonstrasjoner – som tross alt bygger på en analyse, selv om den ikke er helt korrekt eller konsekvent anvendt – men at kritikken mot nettopp denne 1. mai-demonstrasjonen er spesielt dårlig begrunnet, ikke-konstruktiv og faktisk useriøs. Det hele ender i et angrep på vår organisasjon som er unødvendig, og som jeg dessverre føler meg nødt til å besvare.

I diskusjonen setter Dan Eriksson allerede innledningsvis nivået for resten av samtalen ved å antyde at Den nordiske motstandsbevegelsen ikke er ekte nasjonalister. Deretter får vi vite – slik jeg tolker det – at Erikssons konklusjon bygger på noen diffuse moralske verdier han tilskriver nasjonalister. At våre medlemmer ønsket – eller snarere ble tvunget til – å beskytte sine identiteter under demonstrasjonen, fører til at både de og vår organisasjon omtales som «påståtte nasjonalister». Jeg håper virkelig ikke at Dan Eriksson har dette synet på sine egne medlemmer, da det rimeligvis er en majoritet av dem som ønsker å være anonyme.

Magnus Söderman tar over og oppgir at han ikke har sett noe av demonstrasjonen – men at han likevel gjerne vil ha meninger om den. Bare dette gjør at hans kritikk er dårlig begrunnet, særlig når det gjelder hva han hevder at vi ønsker eller ikke ønsker å oppnå og formidle.

I stedet for faktabaserte argumenter får vi av Söderman noe som kalles anekdotisk bevisføring. Söderman sier at da han selv demonstrerte, var det viktigste ikke å nå ut med et budskap, men å være en ung, sint mann, der demonstrasjoner mest fungerte som «organisatorisk terapi». Det skal sies at også Dan Eriksson bruker personlige erfaringer og forsøker å gjøre disse til en universell sannhet, fra da han var ung og sto på torget og spyttet og bannet.

At disse to egentlig ikke ønsket å nå ut med et politisk budskap – og at Söderman dessuten hadde denne holdningen i en periode da han ikke lenger var ung – det får stå for dem. Personlig har jeg alltid først og fremst ønsket å formidle et budskap. Derfor handlet min tale på 1. mai heller ikke om økser og stridsklubber, eller inneholdt bombastiske utspill om ting jeg ikke tror på for å få oppmerksomhet, men om realpolitiske forhold med mål om å få svensker til å forstå hvordan multikulturalismen oppstod og hvordan dette rammer nordiske arbeidere. Dette ville Söderman kanskje forstått om han hadde tatt seg tid til å se noen av klippene før han uttalte seg?.

Söderman fortsetter med «rent-mel-i-posen»-argumentet og konkluderer horribelt med at Den nordiske motstandsbevegelsens medlemmer, under denne totalt rolige og konfliktfrie 1. mai-demonstrasjonen, var ute etter å begå ugjerninger.

Selve maskeringen viser at man har en hensikt man enten ikke kan stå for, eller at det er en ond hensikt. Hvem maskerer seg? Mennesker som skal gjøre noe galt. Banditter.

Denne retorikken er velkjent, men kommer oftest fra vårt folks fiender. Den er i tråd med hva Expo eller politikere som ønsker å forby Den nordiske motstandsbevegelsen og nasjonal opposisjon generelt kunne sagt. Sammen med påstander om at kampsport og selvforsvarstrening ikke er for å beskytte seg selv og sine kamerater, men for å trene på å drepe politiske motstandere. Slike argumenter hører ikke hjemme i den nasjonale bevegelsen, uansett hvilket syn man har på anonymitet. Det er å gå systemets ærend.

Men Söderman har også et svar på det:

Vi befinner oss ikke i en situasjon der vi må maskere oss. Det finnes ingen slik undertrykkelse mot oss.

Dette utsagnet er direkte uærlig, fordi Söderman selvsagt vet at Den nordiske motstandsbevegelsen er terrorklassifisert av USA, og at denne terrorklassifiseringen i seg selv allerede har ført til en høy grad av undertrykkelse, da det er USA som eier banker og således i stor grad har kontroll i Norden.

I Den nordiske motstandsbevegelsen, som er den mest utsatte av alle politiske organisasjoner i Norden, har behovet for mer anonymitet for medlemmene økt som følge av sanksjonslisten USA har utstedt – i kombinasjon med DCA-avtalen, som innebærer at USA får okkupere vårt land militært og operere fritt innenfor våre grenser. At vår organisasjon på nåværende tidspunkt gjennomfører tiltak for at våre medlemmer ikke alltid skal kunne identifiseres, er også noe jeg helst skulle vært foruten, men det er en strategi som må benyttes nettopp på grunn av den høye graden av undertrykkelse vi lever under.

Hele den nasjonale sfæren – inkludert Det fria Sveriges medlemmer – risikerer i tillegg å rammes av denne undertrykkelsen Söderman hevder ikke eksisterer, eller i alle fall ikke rammer ham personlig. Den som er driftig og viktig nok for saken risikerer alltid å miste jobben, bli uthengt, få problemer med myndighetene og på ulike måter bli behandlet som kriminell fordi man har en politisk oppfatning som står i kontrast til systemets. Norden er rett og slett ikke så fritt som Det fria Sverige vil gi inntrykk av.

Jeg synes det er beklagelig at Det fria Sverige driver med slik ryggstikk og lavmål overfor en annen nasjonal organisasjon. Jeg vil derfor oppfordre Det fria Sveriges ledelse til å fokusere på sitt eget arbeid, eller i det minste bruke ærlige og holdbare argumenter når de kritiserer andre.