Det var med en viss uro de satte seg inn i bilen, for på det tidspunktet hadde det ikke engang gått et døgn siden en kraftig storm hadde beveget seg inn over Sør-Norge og blåst ned et stort antall trær på veiene, noe som potensielt kunne ha ført til mye mer ødeleggelse. På vei gjennom Sverige kjørte de langs kanten av uværet, med tidvis styrtregn og sterk vind. Men da de kom innenfor den norske grensen, avtok stormen, og det virket som om den bare gled forbi, for været ble bare bedre jo lenger inn i landet de kom.
Det første de la merke til når de var i nabolandet, var hvor mye lengre tid det tok å kjøre bil, noe som i stor grad skyldtes de store høydeforskjellene overalt. Den som er vant til de svenske motorveiene, der man lett kan kjøre 10 mil på en time, vil ha vanskelig for å tro det når GPS-en forteller deg at det tar 4,5 timer å kjøre 17 mil i Norge. Forklaringen på den mye lengre kjøreturen kom da landskapet åpenbarte seg, med svingete veier opp fjellsidene, og så ned igjen, i sikksakk, med en gjennomsnittshastighet på rundt 40 km/t. Høydeforskjellene var så store i fjellområdene at man hadde et konstant lokk på ørene under hele reisen, helt til man stoppet for å sove.
Natten bød på regn, noe de skulle få stifte nærmere bekjentskap med i fremtiden, og etter å ha stått opp gikk ferden videre mot Odda, en liten by omgitt av fjell og fossefall i alle retninger. Dette skulle være utgangspunktet for en planlagt heldagsutflukt til Trolltunga, en av Norges mest spektakulære naturopplevelser. Veien til Trolltunga var heller ingen dans på roser, med sporadiske stopp for å beundre naturskjønnheten: fra trekledde daler og fjell til barskt fjellandskap, alt i løpet av en times tid.
Etter hvert som de nærmet seg Odda, passerte de flere og flere fosser, og ved et par av dem stoppet de for å kjenne på naturens kraft. Tjørnadalsfossen ble sjekket ut en kort stund, i tillegg til den vakre utsikten fra strandkanten ved siden av bilveien, men det var først og fremst Låtefossen og nabofossen Espelandsfossen som virkelig var fantastiske. Begge fossefallene ender rett ved Riksvei 13 og slår ned med en slik kraft at veien er dekket av en konstant våt tåke, som om man kjører rett gjennom et regnvær.
Senere på kvelden måtte de dra til et hotell i byen hvor det ble holdt et informasjonsmøte om status for Trolltunga, og hva de kunne forvente seg i morgen. Uværet som hadde feid over Norge etter to uker med sammenhengende solskinn, hadde ført med seg så mye regn at de tørre og varme steinene hadde begynt å sprekke opp, og store steinblokker hadde falt ned over veiene de skulle gå på. Det viste seg at de hadde kommet til Odda i rett tid, for ifølge den lokale geologen var rasene oppe i fjellet nå over, og i morgen ville være den første dagen siden uværet da hele fjellet var fritt tilgjengelig for turgåere.
Trolltunga
Etter en svært tidlig oppstigning og frokost befant de seg omsider ved Trolltunga basecamp, der de skulle leie en guide og skaffe seg utstyr for å klatre via Ferrata opp til fjellveggen som kalles Trolltunga. Med utstyret pakket, ble de kjørt et kort stykke i bil og fortsatte deretter til fots. Etter en kort fottur på 5 km i flatt terreng gikk stien over i en 200 meter lang klatretur opp fjellveggen, først gjennom et lite skogsområde, deretter over store steinblokker og til slutt en lunsjpause hvor man også skiftet til klatreutstyr.
Tanken var å bruke selen til å klatre 250 meter rett opp en nesten loddrett vegg. Metallvaieren som var festet til fjellveggen, og de to karabinkrokene som var festet til selen, var livlinen de hadde i tilfelle de tok et feilsteg eller mistet grepet. I motsetning til andre steder der man kan klatre via ferrata, var denne veggen så bratt at det ikke var mulig å ta seg frem uten den typen utstyr som friklatrere bruker. Derfor var det kilt inn metalltrinn i fjellveggen, for det var meningen at også folk uten erfaring med fjellklatring skulle kunne klare det.
Det var med en viss skuffelse de fulgte guiden oppover, for noen dager tidligere hadde de forventet en fysisk og kanskje til og med mental utfordring, men nå var det mer som en tur i skogen. Selv om intensiteten og vanskelighetsgraden var mye lavere enn forventet, var det verdt det på grunn av den spektakulære utsikten som åpnet seg. Noen steder langs fjellveggen var det mulig å sette seg ned en stund for å betrakte naturens underverker, og som å se inn i en åpen ild var det noe man kunne ha gjort resten av dagen uten å bli sliten.
Noen etapper og 250 meter senere befant de seg endelig på toppen av fjellveggen. På den andre siden av dalen kunne de se Trolltunga, og noe som så ut som en lang kø av folk som ventet i nærheten. Guiden viste deretter vei til det endelige målet, som var en 2,5 km lang vandring over fjellet med varierende vegetasjon og fremkommelighet.
Underveis passerte de mange mennesker på vei tilbake, og da de nådde klippekanten, var køen redusert dramatisk, og det var kanskje bare fem minutter igjen å vente. Til tross for at de hadde sett bilder av Trolltunga flere ganger tidligere, var det lite imponerende sammenlignet med hvor fantastisk det var å se det i virkeligheten. Fjellet stikker ut av fjellet på rundt 1100 meters høyde, med et fall på 700 meter ned over Ringedalsvatnet. Det er ikke rart at naturopplevelsen tiltrekker seg mellom 80 000 og 100 000 besøkende hvert år, hvorav de aller fleste kommer i høysesongen om sommeren.
Alle som gikk opp på fjellet fikk muligheten til å gå ut på kanten alene for å bli fotografert, enten man var der alene eller sammen med andre, folk var mer enn gjerne behjelpelige. Ettersom det ikke var klarblå himmel for dagen, var det likevel flaks at fjellet ikke var høyere enn det var, for man kunne se veldig langt utover landskapet til tross for alle skyene. Det er vanlig når man bestiger fjell, at man ankommer fjellet på en overskyet dag, og da er toppen av fjellet skjult av skyene, og den ellers spektakulære utsikten blir redusert til en utsikt på rundt ti meter.
Etter å ha beskuet Trolltunga fra alle vinkler en stund, og alle bildene for dagen var tatt, startet de turen ned fra fjellet, akkurat da dagens lovede regnvær dukket opp. Veien tilbake til basecamp var 10 kilometer lang og inkluderte en kort kjøretur ned det bratteste partiet. Igjen var utsikten fantastisk, så det manglet ikke på ting å se på eller fotografere.
Gruppen beveget seg relativt raskt nedover, og fikk se mer enn bare fjell, da det også var mange innsjøer, bekker, grøntområder og mot slutten mange hytter. Ifølge guiden, som selv var nordmann, var det flere hytter i Norge enn det var nordmenn. Om det var en overdrivelse eller ikke, er foreløpig uklart.
Ni og en halv time etter at vi hadde startet turen, var vi tilbake ved basecampen og leverte tilbake klatreutstyret og takket guiden for en vel utført jobb. Litt slitne i beina, men fortsatt ved godt mot, dro de tilbake til Odda for å spise og sove til neste dags eventyr.
Preikestolen
Det hadde regnet hele natten, og det så ikke ut til å klare opp på en stund da de sto opp. Etter en rask frokost satte de kursen rett sørover, en kjøretur på nesten 20 mil som ville ta over fire timer. Jo lenger de kom fra Odda, jo bedre ble været, og til slutt kom solen frem fra skydekket. Det var helt klart en riktig avgjørelse å ta Trolltunga først, for ellers ville det sannsynligvis ha regnet hele dagen på begge turene.
På parkeringsplassen ved Preikestolen skjønte de raskt hvor enormt populært dette stedet var. Bilene sto tett i tett, og nummerskiltene var fra alle tenkelige land i Europa. Sammenlignet med Trolltunga hadde dette stedet mer enn tre ganger så mange besøkende i året, og selv her kom de fleste om sommeren. Før de tenkte på å gå, benyttet de imidlertid anledningen til å spise og gjøre klar sekken.
Når de følte seg klare, startet de den 4 km lange turen og ble slått av synet av hvor mange rasefremmede som hadde funnet veien inn i skogen. Vanligvis ser man mest hvite mennesker når man ferdes ute i naturen i nord, men her var det folk fra alle tenkelige steder på jorden. Etter hvert som vandringen skred frem, ble det klart hvorfor klientellet på stedet så ut som det gjorde, og hvordan det kunne være så mange mennesker her.
Selve turen var relativt kort, men nesten hele veien opp var omgjort til store trappetrinn for å gjøre det så enkelt som mulig å komme seg rundt. I 2013–2014 hadde den norske regjeringen hyret inn nepalere for å ødelegge naturopplevelsen som var der fra begynnelsen for å gjøre dette nærmest handikaptilgjengelig. En del av opplevelsen av å være i skogen ble dermed ødelagt, da dette føltes mer som å gå rundt på en flyplass eller i en flerkulturell storby, da de overalt hørte språk de ikke forstod, det var helt fullt av mennesker, og gåturen var ikke mye til spasertur. Som alltid er det pengene som rår, for Norge kan helt sikkert tjene mye mer på turisme ved å sørge for at så mange som mulig kan komme seg rundt fjellet, og dermed komme seg til landet.
Veien opp gikk veldig fort, de passerte mange mennesker som også var på vei til toppen, men mange flere var på vei ned fra fjellet, så håpet var at det skulle være relativt tomt når de kom frem. Naturen var også fantastisk her så snart de kom forbi skogsområdene og kunne se ut over viddene. De ble ganske overrasket da det 25 x 25 meter store platået dukket opp, og det må ha vært 200 mennesker der, som enten ventet på å bli fotografert eller satt ved siden av og spiste en matbit.
Men alle som var til stede måtte innrømme at dette var noe utenom det vanlige, og utsikten var akkurat som på Trolltunga, helt makeløs. Det eneste som kunne ha gjort opplevelsen bedre, var å bestige fjellet en time senere, da det sannsynligvis var langt færre mennesker der, men alt i alt var det helt klart verdt anstrengelsen uansett.
Mens de ventet på å få ta bilder ved klippekanten, snakket de med noen andre svensker som var de første de møtte på hele dagen som de kunne forstå, og så på omgivelsene fra alle tenkelige retninger man kunne komme til. Noe som slo kameratene mens de ventet, var hvor mange helt uforberedte mennesker som befant seg på stedet, og som de også møtte på veien opp. Noen gikk rundt i shorts og t-skjorte og hadde overhodet ingen sekk med seg, noe som kunne ende galt hvis været slo om til det verre, slik det som regel gjør når man er på tur i fjellet.
En god stund etter at de ankom stedet, følte de at de var ferdige med all fotograferingen, så de utforsket området en stund, før de til slutt begynte å gå nedover. Selv nå bannet de på nepalerne som hadde bygget om alt til én stor trapp, for det føltes ikke behagelig å gå ned store trinn etter trinn etter trinn i solid stein, og det kjentes mer og mer i leggen og knærne.
Da de endelig kom seg tilbake til bilen, tok de en rask titt på basecampen høyere oppe, og deretter tastet de inn veien hjem i GPS-en. For å unngå å kjøre nøyaktig samme vei tilbake igjen som de allerede hadde sett en gang, og muligens få kjøre på litt mer høyhastighetsveier, bestemte de seg for å gå via Stavanger og Kristiansand. Det viste seg å være en veldig god idé, for kartleseren oppdaget ved et uhell en attraksjon i utkanten av Stavanger etter å ha passert den, noe som førte til at de måtte snu og kjøre en ti minutter lang omvei.
Ved siden av Hafrsfjorden ligger skulpturen Sverd i fjell, tre ni meter høye metallsverd som er stukket inn i fjellveggen, ment som et minnesmerke over slaget ved Hafrsfjorden i 872, da Harald Hårfagre skal ha samlet Norge til ett rike. Sverdene er svært imponerende, og det er vanskelig å ta inn over seg størrelsen på det hele når man står rett ved siden av det. I motsetning til tidligere attraksjoner var de her helt alene og kunne uforstyrret fotografere og se på sverdene og fjorden som de ville.
Deretter gikk turen hjemover igjen, og nå ventet en biltur på rundt 13 timer fordelt på to dager. Bortsett fra noen få stopp for å strekke på beina eller spise, satte de kursen rett hjemover og var svært fornøyde med opplevelsen. Norge er, i likhet med Sverige, et fantastisk land med uslåelig natur, som ikke får den oppmerksomheten det fortjener, ettersom de fleste flyr verden rundt på jakt etter opplevelser, som faktisk venter rett rundt hjørnet, bare man åpner øynene.
